Det blir som regel det. Noe sommer og mye mat. Selv om jeg er like mye i tvil hvert eneste år på denne tiden. Mørkt, kaldt og vått. Vinteren vil liksom ingen ende ta.

Selv om jeg er veldig glad i å dra på tur og spise god mat på disse turene, så begrenser det seg til den tiden av året som jeg ikke trenger å nyte maten min iført votter og lue.

Ikke misforstå meg her nå er dere snille. Jeg har ingen ting i mot mennesker som synes toppen av lykke er å spenne på seg ski på bena, fylle sekken med ved, grillpølser og Kvikk-lunsj og ta fjellet fatt. Sikkert kjempefint. Har prøvd det selv i mine ungdoms dager og har kost meg og husker en gang det til og med var veldig koselig. Satt der i påskesolen med grillpølse i den ene hånda, og en kopp nesten varm kakao i den andre, mens jeg nøt synet av snøkledde fjellvidder i fulle drag. Vakkert. Ingen tvil om det. Men det er jo vinterfjellet på postkort også. Og da kan man nyte det sammen med en god biff, og uten snø på innsiden av genseren. Men som sagt, jeg skjønner at mange synes det er topp å være en del av denne opplevelsen i praksis.

Det er bare det at jeg er ikke en av dem dessverre. Jeg foretrekker vår, sommer og høst som sesong når mat skal nytes i friluft. Synes vel også at fjellet og resten vårt lands natur er enda vakrere da.

der-blir-nok-sommer-10012Og med det er vinterturene ferdig for denne artikkelen.

Nei la meg heller lengte mot sommerens turer. Inkluderer selvfølgelig også vårens og høstens, men for enkelhetens skyld så kaller jeg det sommerens turer. Det er nemlig usedvanlig deilig å både lage mat og nyte den i naturens kjøkken. Og i Norge har vi jo alle muligheter til å nyte det beste verden har å by på av skjønnhet i så måte. Allemannsretten sørger for det. Ikke mange land som kan skilte med det samme.

De lange turene er jeg nok mest glad i, og foretrekker hestekrefter fremfor muskelkraft. Ikke noe i mot en kombinasjon selvfølgelig. Bare den er riktig fordelt. Kjøre mest, parkere, og rusle seg en liten tur ut i naturen. Akkurat så langt som jeg gidder. Ikke noe sånn sekk som skal bæres milevis full av overnattingsutstyr, kartverk, telt og sovepose.

En liten sekk liker jeg. Med et lite stormkjøkken, spisebestikk, fotoapparat og litt mat. Nok for ett koselig måltid. Kort vei tilbake til bilen, når jeg kommer på det jeg har glemt. Lenge siden jeg fant ut at som regel er ikke naturen vakrere 5 mil fra veien, enn den er 1 kilometer fra den samme vegen. Spesielt ikke hvis du har funnet deg en sånn liten privat veg som fører inn på fjellet. Ja det er mulig du må legge igjen litt penger i en kasse ved bommen. Men det er det verd.

der-blir-nok-sommer-10022Jeg liker å reise sånn. Så godt liker jeg det at jeg investerte i en bobil for noen år siden. Vel, bobil og bobil. Liten er den, og gammel er den også. Liten nok til å gå som personbil på de fleste ferger, og gammel nok til at i løpet av de neste par år er den klassifisert som veteranbil. Så i forhold til en del av dagens rullende hoteller er den for ingen ting å regne. Men trofast er hun, og gir meg utrolig mye glede. Ikke minst i matveien.

Og når jeg og bobilen (som for øvrig går under navnet Ottmari) fyker rundt i sommerhalvåret mellom alle de høye fjellene, ja da koser vi oss. Spesielt når sulten slår til. For her skal det ikke spises hverken på gatekjøkken eller bensinstasjon dersom det kan unngås. Det vil si. Ottmari må jo innta en del føde der av naturlige årsaker. Og det hender vel at jeg holder henne med selskap og river i en pølsepå meg sjæl. Men det er hovedsakelig på transportetappene. Og litt ellers.

der-blir-nok-sommer-10032For ellers finner vi oss gjerne et sted som selger lokale matspesialiteter, eller noe annen type råvarer som området vi befinner oss i har greie på. Er vi Nord-Norge er det gjerne noe som har fisk eller reinsdyr i seg. Er vi på Vestlandet blir det spekeskinke eller litt Vossakorv osv. Dere skjønner tegninga. Lokal mat er det vi helst vil ha. Litt lokalt brød finner vi alltid, og i nødens stund så er egg og bacon alltid en høydare å spise utendørs. Dersom de lokale mat-pusherne skulle ha gjort seg usynlige.

Så er det bare å finne seg en kjørbar liten veg innover i naturen. De fleste grunneiere er flinke til å fortelle hvis de ikke ønsker trafikk på vegen sin, så les skilt nøye. Ofte er det jo bare at de vil ha litt tilbake for vedlikeholdet av vegen sin, og da putter vi bare oppgitt beløp i kassen med hengelås, skriver bilnummeret og ruller innover.

Så er det bare å finne seg et vakkert sted der inne i naturperlene. Og det er sjelden vanskelig i postkortlandet vårt. Utsikt og elver synes jeg er det jeg synes passer best til et godt måltid mat. Parkerer bilen og rusler til jeg finner det perfekte stedet. Og så er det bare å la kokkeleringen begynne.

der-blir-nok-sommer-10042For selv om den gamle bobilen er utstyrt med muligheter for bruk av både gass og strøm, så er noe av kosen å forlate bilen og lage måltidet ute, synes nå jeg. I hvert fall så lenge været tillater det. Matlaging på et Gassbluss inne i en bobil er ikke det samme som et måltid lagd på stormkjøkken eller bål (husk lovverket) ute, under åpen himmel. For øvrig er det mye letter å sove godt i et rom på ca. 6 kvadratmeter hvis man ikke har stekt bacon og løk der like før.

Nå kjenner jeg at lengselen ingen ende vil ta her, og minner meg selv om at det går mot tiden for utemat med raske skritt nå. Håpet for denne sommeren (som alltid), er jo at det skal bli mange slike turer. Med mange artikler, og ikke minst skal mye mat lages og fortæres. Men for å få det mest mulig perfekt er det en del forberedelser som må gjøres..

Og det starter jeg med akkurat nå.

Skrevet av Per Sibe

Rating: 2.5. From 2 votes.
Please wait...