Ost er en spennende fødevare, hovedsaklig produsert av melk fra kuer, men det er ingenting i veien for å produsere ost fra for eksempel bøfler, geiter eller får heller, selv om dette ikke er særlig vanlig i Norge eller Norden generelt, rent bortsett fra i geitosten, som fortsatt inneholder en viss mengde geitemelk, men ikke utelukkende.

Hvordan hver enkelt ost fremstilles avhenger mye av hvilke egenskaper man ønsker sluttproduktet skal ha, men i utgangspunktet baseres de aller fleste ostetyper på melk som koaguleres. Dette gjøres ved å tilsette melkesyrebakterier, som endrer laktosen, melkesukkeret, til en syre som gjør at proteinene samler seg i kjeder som gjør osten fast i konsistensen. Deretter tilsettes forskjellige enzymer som gir ostemassen forskjellige egenskaper, og man kan begynne å tenke på den videre prosessen.

Alle liker en eller annen form for ost

Alle liker en eller annen form for ost

Fjerner man osteløypen, får man en ost som enten kan benyttes som den er, eller den kan lagres og bearbeides videre til andre ostetyper. Den kan formes og lagres til de osteproduktene vi kjenner fra ostebrettet i dag, hvor den har en konsistens som kan enten smøres eller skjæres, eller spises alene som et måltid.

En osts fettinnhold angis tradisjonelt sett i forhold til mengde tørrstoff i osten, det vil si at man først trekker fra vanninnholdet i den. Eksempelvis hvis en ost inneholder 50 % vann og 50 % tørrstoff, og angitt fettmengde er 50 %, er det 50 % av tørrstoffet som er fett, hvilket gir 25 % av ostens totale mengde.

I moderne varedeklarasjoner har man etter hvert gått over til å angi korrekt mengde fett i forhold til ostens reelle mengde, på samme måte som ved andre matvarer. Da gjerne per 100 gram.

Rating: 5.0. From 1 vote.
Please wait...