Tja. Når kan det ha vært. Den gangen på et høyfjellshotell da kelneren fortalte at kokken hadde akkurat vært ute og fisket bekkørret og at vi kunne få servert det. Kjempegodt var det, men mitt beste fiskemåltid var det nok ikke. Eller på den finere fiskerestauranten på Sørlandet, da jeg fikk prøve steinbit? Neppe.

Som nevnt tidligere så har jeg et litt vekslende syn når det kommer til fisk. Og etter en artikkel jeg skrev for en liten stund siden, så kom jeg vel frem til at jeg likte fisk allikevel. Mer enn jeg egentlig hadde trodd. Og det er jo gøy, særlig når man er så glad i mat som jeg er.

Etter den artikkelens ferdigskriving ble jeg sittende å tenke litt mer på dette. Hva var det beste fiskemåltidet jeg hadde spist noen gang? Ikke fineste, dyreste, mest spesielle eller eksotiske. Nei bare beste. Rett og slett. Enkelt og greit. Beste.
Det dreide seg om minner forstod jeg fort.  Et minneverdig måltid er jo så mye mer enn smak og riktig krydder. Det dreier seg om stemning, opplevelser og følelser. Og ikke minst mennesker man er glad i.
Tankene beveger seg førti år tilbake i tid.  Tidlig syttitall.

Noen av dere husker sikkert den gangens ferieturer med bil. Jeg gjør det. Far og mor i forsete, tre unger og familiens hund i baksete. Ingen brukte sikkerhetssele, og langs støvete grusveier over det ganske land. På vei til en hytte på fjellet, eller på ekstremtur til Nord-Norge.

3360Den gangen den gamle Forden var utstyrt med takgrind og grå takpose på toppen av den igjen. Og inni der var det trekanttelt uten bunn, som på ingen måte var vanntett, soveposer som man ikke holdt varmen i, og som veide flere kilo pr stykk, og klær som alltid ble fuktige, fordi de alltid ble liggende sammen med det fuktige regntøyet.
Den gangen mor satt i forsete med reiseradioen på fanget , og hvor stadig meldingene fra et eller annet politikammer til en eller annen på ferie i en bil med registreringsnummer …..

Den gangen man stoppet i veikanten på vei til feriestedet for å spise. Far forvant bak i bagasjerommet for å finne frem campingbordet, mens mor fant frem matboksene med koteletter og hardkokte egg. Så satt man der i regnet mens man latet som at det var toppen av lykke, og vi barna kranglet om hvem som skulle sitte ved vinduet den neste etappen.
Men det var koselig også. Ingen tvil om at jeg blir litt nostalgisk når jeg tenker på dette. Men hva har det egentlig å gjøre med gode fiskemåltider å gjøre?

Vel. Far min var ivrig sportsfisker. Og det bar vel feriene noe preg av. Feriedestinasjonen ble som regel lagt til steder det var mulig å få utøvet min fars hobby. Torsk og annet saltvannsfiske dreide det seg ikke så mye om, selv om det kunne gå det også. Nei, ørret skulle det være. Snike seg rundt som en indianer på krigsstien for ikke å skremme fisken.
Utmarsjer innover fjellet på flere timer, med fiskestang og primus, for å komme til et nytt vann man heller ikke fikk fisk i. Far min fikk en og annen ørret da, men vi barna, aldri.
Dere må ikke bråke så mye, forklarte far min, hver gang vi barna hadde gitt opp, og satt der og lengtet etter saltvann hvor i hvert fall fikk fisk av og til.

Men så kom endelig dagen. Årets ferieuker var lagt til et norsk dalføre hvor man tok av til venstre, og kjørte et stykke opp på fjellet hvor hytta befant seg. Og derfra var det bare en ganske bratt utmarsj inn til noen fine fiskevann. Fine mente far min, sikker tomme mente resten av familien.

På med støvler og flere kilo regntøy. Ut av hytta og klargjøring av fiskestang og snørekrøll, før turen innover og oppover fjellet tok til. Langt var det, og regntøy som pustet var ikke oppfunnet. Men etter en del sauer, steiner og forbannelser over fiskestanga jeg måtte drasse på, var vi da fremme ved vannet til slutt.

Storfiskeren gjentok for endte gang instruksjonene sine om hvor viktig det var med radiotaushet, sniking ned til vannkanten, ikke kaste skygge, og alt det andre som var livsviktig for et godt resultat. Ja og ha, svarte vi for at mannen skulle bli ferdig, og komme seg i gang med fiskinga. Og det gjorde han omsider. Minutter senere så vi han snike langs vannkanten. Noen hundre meter borte.

3359Alltid likt meg på fjellet. Pent, storslagent og fredelig. Men fisking når man visste at det ikke var noe håp om fangst, ble litt dumt i utgangspunktet. Men drømmen om ørreten var plantet og stelt gjennom mange år, så forsøke måtte man jo. Tok stanga og rusla ned til vannkanten. Spinneren ble kastet ut på dypere vann. Sveivet inn, og kastet på nytt. Og ensom kom den tilbake. Hver gang.

Kjente at jeg ble litt lei og bare et barn var jeg den gang. Og kombinasjonen barn og lei, resulterer fort i nedsatt konsentrasjon. Også denne dagen. Heiv spinneren så langt jeg kunne og ble stående å tenke på andre ting. Lenge. I hvert fall lenge nok til at spinneren hadde god tid til å synke helt ned i dypet og legge seg på bunnen.
Opps, på tide å sveive inn tenkte jeg plutselig, midt i en tankerekke. Så for meg skrekkssenarioet med å forklare far at den spinneren satt nok fast på bunnen der ute. Et sted. Av erfaring visste jeg jo at den opplysningen sjelden resulterte i gledesutbrudd hos storfiskeren. Utbrudd og nye utredninger derimot. Begynte derfor å sveive inn, i håp om at det skulle gå bra.

3358Og det gjorde det. På alle måter. For plutselig satt den på kroken. Ørreten. Hvilken følelse for en gutt i tiårsalderen. Kampen for å få den inn, og gleden når den endelig lå der i gresset ved siden av meg. Med et barns entusiasme kastet jeg på nytt og på nytt og på nytt…. Gleden og stoltheten ville ingen ende ta.
Og da selveste storfiskeren kom tilbake, noen timer senere, og helt uten fisk, så kunne junior vise frem tre fine ørreter. Pappa tok det pent og skrøt veldig, men om han sov mye den natta får jeg nok aldri svar på.
Tilbaketuren til hytta gikk veldig fort, denne dagen, selv om jeg nå hadde vekten av tre fisk å bære på i tillegg. Store var de nok ikke når sant skal sies, men inne i hodet mitt den dag i dag var de enorme.

I hvert fall såpass enorme at det ble en bitte liten smak på hele familien. Stekinga sto jeg for selv. Dog med god hjelp av en skrytene mor. Tre ørreter ble stekt i panna og så fikk de surre i litt rømme. Hva vi hadde til fisken foruten misunnelige søsken, fyr på peisen og en fantastisk stemning, husker jeg ikke lenger. Men det jeg husker er at ikke noe fiskemåltid, noen sinne, har kommet opp mot dette, mine damer og herrer.

Det vil si, det er nok ett som var muligens enda bedre, mange år senere, når jeg tenker veldig godt etter. Men det får bli en annen historie.

Skrevet av Per Sibe

Rating: 5.0. From 1 vote.
Please wait...