Etter julens etegilde er det vel ikke fritt for at man kan bli litt matlei noen og enhver. Du vet sånn som når man står foran et kjøleskap som fortsatt inneholder mye man normalt synes er helt ok å dytte i munnen, men nå står du der og kjenner at det er så godt som tomt. Eller som når du besøker nærmeste matpusher og kommer ut av butikken hans med kun et brød. Rett og slett for at du ikke finner noe som du kan tenke deg å bruke til et godt måltid.

Eller som, for oss her i huset, forrige dagen. Gadd ikke engang å oppsøke butikken. Ikke noe problem det. Penger spart og det samme er kaloriinntaket. Men det hjelper så lite. For utpå kvelden slår jo sulten ned i en uansett. Noe som selvfølgelig alltid skjer noen få minutter etter butikkens stengetid, og så står man der da og lurer på hva man skal blidgjøre sultfølelsen med.

Klart man kan sette seg i bilen og finne en butikk med ennå lenger åpningstider. Eller alternativt, en bensinstasjon med utvalgte pølsemenyer til hele familien. Og det skjer vel nå og da, men omtalte kveld var det ikke det som fristet noen av oss. Regnet høljet ned på utsiden og gjorde det meste av uteaktiviteter ytterst lite fristende. Skribentens påbegynnende kløe i halsen, et varsel om forkjølelse, trakk heller ikke opp lysten noe særlig.

Regnvær og påbegynnende halskløe, mumlet det borte fra sofakroken til Husfruen. Jeg ventet spent på fortsettelsen. Regnvær og påbegynnende halskløe, er jo to veldig perfekte grunner for å spise suppe, fortsatte hun. Vanskelig å argumentere mot det, og i min bok er suppe godt uansett vær og grad av forkjølelse, så jeg sa meg veldig enig i at hun kunne lage det. Samtidig uttrykte jeg en viss grad av bekymring over at den antageligvis, grunnet manglende butikkbesøk, måtte kokes på en spiker. Det har jeg nemlig lest om, den gang da jeg var ung, at det er mulig.

Bare behold spikerne dine, skal se om jeg finner noe jeg kan bruke som smaker bedre, svarte Husfruen og forsvant ut på kjøkkenet. Jeg grep skriveblokka og la meg på hjul. For dette kunne bli spennende. Er det kanskje dette som kalles oppsøkende journalistikk mon tro? Granskende må det i hvert fall kunne betegnes som.

Vi har gulrøtter slo hun fast borte i fra kjøkkenets grønnsaksområde. Jeg var skeptisk. Gulrøtter er sikkert fint det. Som grønnsak til det meste av middagsmat. Eller til nød som gulrotkake. Men til suppe? Så ikke det som noe høydare. Men kokka sto på sitt. Denne kommer du garantert til å like sa hun, og rotet frem en del andre ingredienser borte på sin del av kjøkkenet. Og minutter etterpå lå det meste klart på kjøkkenbenken. Så var det bare å la magien starte.

Magien startet med at 5 gulrøtter ble skrellet og kappet opp i grove biter. Og øyeblikket senere, rotet Husfruen frem en kasserolle, en løk, litt smør, litt olje og en kniv. Smør og olje havnet i bunnen av kasserollen og kniven ga seg i kast med løken. Av med skallet og hakket opp i passe store biter til å freses gyllende i den nå varme smør og oljeblandingen. Deilige lukter spredde seg utover huset. Her hadde det sikkert ikke vært noe i veien for å fått frest litt hvitløk sammen med løken, men grunnet produksjon av mye Tzatziki noen dager tidligere var det ikke fersk hvitløk å oppdrive i huset. Og grunnet været, var det også helt utelukket å sette i verk noe utendørsekspedisjon for å skaffe dette heller.

Husfruen brød seg lite om dette hvitløksproblemet, for hun hadde andre ingredienser å ta seg av. Man kan ikke lage suppe uten kraft, påstod hun og lagde en liter grønnsakkraft av en liter vann og en slik grønnsakskraftterning. Hvor på planten disse terningene vokser har jeg ingen anelse om, men uansett er de jo ganske geniale da. Lettforståelig bruksanvisning på pakken og tar liten plass i kjøkkenskapet.

Så tok kokka tok frem rivjernet. Dere vet av den typen som kan gi smaken av knoker på uansett hvilken type mat man river dersom man ikke er forsiktig. Går også, sikkert med rette, under navnet svigermor. Gjelder ikke min svigermor da (i tilfellet hun leser dette). Husfruen derimot er forsiktig, så det ble ikke noe knokesmak på ingefæren hun rev opp. Ingefær i gulrotsuppa? Nå ble jeg virkelig skeptisk. Men kjøkkensjefa sto på sitt. Revet ingefær måtte det være i. Omtrent en spiseskje. Det var hun helt sikker på. Grunnet tidligere erfaringer med kokekunstene hennes, og det enkle faktum at magen nå skrek etter mat, gjorde at jeg valgte og ikke protestere mer. Og i ettertid er jeg glad for det.

Og så var det bare å putte det hele i kasserollen med løken, som nå hadde kjølt seg ned etter å ha blitt stekt gyllen. Husk at kraft puttes ikke. Den helles forsiktig.

Og mens kraften ble helt i ga Kokka blandingen en skikkelig omgang med stavmikseren. Det bråka og gikk, til resultatet var en litt grov pure med en aldeles nydelig farge.

spikersuppe-ble-gulrotsuppe-12Nå ville jeg ha mat og ytret et høylytt ønske om det. Husfrua så på meg med det der, nå- sier-du-noe-skikkelig dumt-blikket sitt, og forklarte at den måtte vel kokes først. Eller? Jeg skjønte vel det, og omformulerte spørsmålet til hvor lenge tror du det er til suppa kan spises? Husfrua forbarmet seg over meg, og slo fast at en tjue minutter med småkoking måtte jeg nok regne med.

Og tjue minutter ble det. Ganske nøyaktig faktisk. Og mens de minuttene sneglet seg av sted ble suppen tilsatt litt krydderier. Og som takk returnerte den noe dufter som fikk maveregionene til å vri seg i lengsel, og tennene til å løpe i vann.

Og så, endelig, var det klart til smaking. Og det var bare så godt at jeg mangler nok taster til å beskrive det. Skjønt, suppe vet jeg ikke. Ble i hvert fall en veldig tykk suppe det da. Litt velling, ragu-aktig kanskje. Husfruen hadde med vilje ikke brukt stavmikseren for grundig og dermed var det små biter med tyggemotstand av gulrot i suppa. I hvert fall ble den akkurat som jeg fortrekker. Rett og slett nydelig.

Men litt hvitløksmak manglet. Det var hele familien enige om. Og jaggu ble ikke det problemet løst også i denne eksperimentretten. Tzatzikin fra noen dager før løste det hele. En stor klatt hjemmelagd tzatziki i hver skål, og en suppesmak i verdensklasse var skapt spør du meg. Og det burde du. For dette var helt utrolig godt og bør prøves.

Og hvis jeg kjenne skikkelig godt etter, så er det ikke fritt for at det klør litt i halsen igjen. Tro om det finnes flere gulrøtter igjen også?

Skrevet av Per Sibe

Rating: 5.0. From 3 votes.
Please wait...