Jeg har en kompis. Jeg har egentlig flere, men dette er en jeg har hatt veldig lenge. Jeg har vel flere jeg har hatt veldig lenge, men akkurat nå er det en av dem jeg tenker spesielt på. Tenker litt ekstra på han akkurat nå fordi jeg er litt forspist, med ubetydelige anløp til mageknip. Og det må nok han ta på seg litt av skylden for. I hvert fall denne gangen.

Denne kompisen er også glad i mat. Særlig den typen mat som vi kanskje ikke er så vant med her i Norge. Alt bør prøves mener kompis og hiver i seg det meste som ser ut som det kan tygges. Ofte med vekslende hell. Kommer neppe til å glemme den morgenen for mange år siden da han kom innom tidlig en søndags morgen og oppdaget en skål med sånne jalapeno-chili i en skål på bordet. Dette skjedde i de dager for såpass mange år siden at taco var fortsatt et relativt nytt begrep og spesielt jalapeno. Husfruen hadde hatt sin første taco-venninne–fest her i huset, kvelden før, og de sterke som fremdeles befant seg på bordet, var left-overs fra den festen.

Før jeg rakk å advare hadde kompis fylt en stor neve med godsakene, og ned i et stort gap forsvant de. Det gjorde kompis også. Dog, ikke ned i et stort gap. Etter en rask fremvisning av forskjellige ansiktsfarger, i tillegg til noe usammenhengende ganglag, forsvant han i full fart mot det lille rommet med hjerte på døra. Mesterlig opptreden
Denne kompisen er gift med ei jente fra Filipinene. Og det har det kommet det mye godt ut av.  En herlig sønn for eksempel.  Men denne spalten handler jo ikke om barn og arvinger og sånt. Så la oss heller konsentrere oss om all den gode og spennende maten som også har kommet ut av dette ekteskapet. For denne fruen kan virkelig trylle frem retter som får tankene til å gå mot fjerne himmelstrøk. Ja bare lukten fra kjøkkenet, når hun tar plass ved grytene, får det til å skumme i munnvikene på en gammel skribent.

3364Vårullene får meg omentrent til å gå fra konseptene. Det sprø skallet som knaser mellom tennene når de åpner for et himmelsk fyll, med smaker som egentlig ikke kan beskrives med ord. Noen med kjøtt. Noen med bare deilige grønnsaker. Dyppes i litt soya. Eller kanskje en søt chilisaus.  Alt er like godt, så det er ikke alltid så lett å velge. Men hva gjør vel det. Så små, og så lekre, er de at du aldri er mer enn et par munnfuller unna neste variant og smaksopplevelse.
Men det er noen problemer med dette venneparet også. Som det er med de fleste vennepar. Omtalte vennepar har det nemlig med stadig å reise ned til Filipinene. Og så sitter vi igjen her i kulda da, med lengselen etter vårruller og soyasaus. Blir liksom ikke det samme med dem du får kjøpt borte i nærmeste frysedisk.

Min egen husfrue, som er den av oss som er oppsatt med hukommelse, har brukt mye tid i spionbransjen for å lære vårrullenes hemmeligheter fra eksperthold, før ekspertholdet satte kursen sørøstover igjen. Og ekspertholdet var ikke vanskelig å be om visdom.

Men så reiste de da. Dog ikke før de hadde hatt en opprydding i skapene sine og vips så var kjøkkenbordet vårt fult av merkelige oljer, sauser og pakker med masse uforståelige bokstaver og tegn på. Og så reiste de.

Vårruller, sa jeg her forrige dagen til husfruen. Vårruller har jeg lyst på. Kan vi gjøre et forsøk. Husfruen sa seg villig under de vanlige forutsetningene. At jeg var til stede og hjalp til, men bare når hun ba om hjelpen. Med andre ord. Mine gode råd og innblandinger var uønsket. Med håp om vårruller var jeg villig til å gå med på det meste. Så avtalene ble gjort, og husfruen satte i gang med sitt første forsøk som vårrullprodusent.

Grønnsaksfyll skulle det bli.  Og antallet ble bestemt til et sted mellom seksti og åtti stykker. En liten hodekål ble plukket i småbiter og strimlet i fine, tynne strimler. Strimlet ble også en rød chili i passe størrelse. Vårløk er fint, så en fire fem av dem fikk samme behandling av kniven. Og når man først er i gang med løk, så gjør det samme med en kinesisk hvitløk.
For et lite avbrekk i smaken bruk et par, tre gulrøtter også. Nydelig. Strimle disse i fine strimler som alt det andre. Strimlingen som gjør ingrediensene såpass like i størrelse, gjør arbeidet mye enklere videre i prosessen. Litt problematisk å strimle den kinesiske hvitløken, så her er det godtatt med små biter

3361For nå skal det hele stekes nemlig. Varmet en stekepanne med litt olje til ganske sterk varme, hvor det hele ble frest og stekt lett. Så helles det hele over i en gryte med noe svakere varme og tilsettes en pose eller to med vårrullsaus fra pose. Denne sausen var noe vi fant på det etterlatte lageret fra vår venner. Var nok kjøpt på en av landets utsøkte innvandrerbutikker, da en bruksanvisning på norsk var klistret på baksiden av posene. Uansett hvor den var kjøpt het posen vi brukte Mama Sitas springroll sauce, men det finnes sikkert mange andre utgaver også. Røres godt inn i grønnsaksmassen.

Ingen vårrull uten nudler. Glassnudler kalles vel de som husfruen ofret. Koktes lett i ett minutts tid, og så klippet opp i passe strimlelengder før de havnet i gryten med alt det andre.  Gryten blir forresten litt feil utrykk for det vi brukte. En stekepanne med høye kanter gjorde samme nytten.

Det hele ble stående å putre på ovnen, mens prøvesmaking ble iverksatt, innpakningsdeig ble klargjort og olje til fritering ble varmet opp. Her ble det dugnadsånd må vite. Undertegnede tok seg av prøvesmaking. Ørlite grann tamt, så smaken ble justert med salt, pepper og soyaolje.
Husfruen tok seg av innpaknings-deigen. Også kjøpt på innvandrerbutikk, i tynne, tynne ark. Pakke på førti ark ble delt i to i trekantfasong og økte da i antall til åtti ark.

3363Komfyren tok seg av oljeoppvarmingen, i tett samarbeid med en jerngryte. Oljen må være veldig varm før selve friteringen tar til. Sjekk varmen med baksiden av en tresleiv. Stikk baksiden av sleiva ned i oljen når du tror den er varm nok. Blir skikkelig bobleliv rundt sleiva er olja varm nok. Husk også å bruke nøytral olje uten smak. Vi gikk for rapsolje i vårt forøk.

Og som alltid når du har med kokende oljer å gjøre. Ha alltid et lokk i nærheten hvis olja skulle ta fyr under prosessen. På med lokket, og flammer kvelt. Ikke vann, men lokk hvis ulykken først er ute. Dette gjelder selvfølgelig også ved smultring-bakst. Husk det, så blir julen så mye hyggeligere.

Tilbake til vårrullproduksjonen. Nå lå alt klart for sjarmøretappen. En spiseskje fyll passet akkurat perfekt i et sånt trekantpapir. Husfruen gjorde noen innøvde håndbevegelser, smurte på en dråpe egg som lim i kanten på papiret, og vips så hadde man en god bunke vårruller klare til fritering.

Og det ble fars jobb. Hullsleiv var et utmerket verktøy til dette bruk. Noen ruller opp på sleiva, som så ble senket i den kokende oljen. Beundre den økende bobleeffekten. Fylle sleiva på ny. Ned med en ny gjeng ruller. Og så var de første allerede klare til å fiskes opp, og legges over på papir, hvor de fikk renne av seg. Ny runde med nye ruller ned i olja og over på papir. Som i første runde. Det hele gikk utrolig fort og greit. Og helt uten brannskader. Fantastisk
3362Hvor riktig det hele ble vites ikke, men et festmåltid ble det i hvert fall. Lyden av knasende våruller ga snart gjenlyd over hele huset, og da i tillegg husets tenåringer viste med hele seg, hvor godt de syntes det var, så måtte selv husfruen si seg fornøyd.

Og hvis venneparet ikke snart returnerer, så tror jeg nesten at jeg må ta meg en tur nedover for å prøve mer asiatiske spesialiteter.

Skrevet av Per Sibe

Rating: 5.0. From 1 vote.
Please wait...